Ofte stilte spørsmål

10296908_561933613921957_8856629448261782799_n

Broen til framtiden ble arrangert første gang på Litteraturhuset i 2014. Siden har konferansen blitt arrangert på Folkets hus i 2015 og 2016.

Organisasjonene som står bak Broen til framtiden er enige om at vi skal bremse norsk oljeutvinning og satse på klimajobber. Utover det vil vi kunne ha ulike svar på hvordan det skal legges til rette for disse jobbene. Under er en del spørsmål og svar på disse. Alle organisasjonene vil ikke nødvendigvis ha en mening om alt, men vi er enige om det viktigste, at Norge trenger en omstilling og det må finnes løsninger til det beste for miljøet og fremtidens arbeidsplasser.

Hva er en klimajobb?

Hva er forskjellen på en klimajobb og en grønn arbeidsplass?

Hvem har ansvaret for å skape disse nye klimajobbene?

Trenger vi flere statlige aktører?

Vil ikke Norge oppnå alle klimamål kun ved å utnytte vannkraften bedre kombinert med mer systematiske tiltak for å redusere utslipp?

Hvem skal finansiere klimajobbene?

Har vi virkelig råd til å bremse norsk oljeutvinning?

Hvis oljefondet skal finansiere omstilling, må vi ikke da sørge for å opprettholde oljeproduksjonen for å unngå at det går tomt?

Vil ikke mange i oljebransjen miste jobbene sine om kampanjens krav går igjennom?

Har reduksjon av utvinning og leting på norsk sokkel over hode noen innvirkning på klimaet?

Men vil ikke det faktum at vi lar olje og gass ligge i undergrunnen bare føre til at andre produserer mer?

Vil ikke høyere oljepriser bare føre til økte investeringer spesielt skitne fossile brennstoffer som kull og oljesand?

Hvorfor må olje bli liggende i bakken?

Men er det ikke egentlig kull som er problemet, ikke oljen?

Er det dumt hvis vi ender med å holde ”ren” norsk olje i bakken mens skitnere olje blir produsert?

Vil ikke redusert oljeproduksjon ramme de fattigste, som ikke får tilgang til en så viktig ressurs?


Hva er en klimajobb?

Når jeg sier «klimajobb» vil du kanskje tenke i retning fornybar energi. Mange av de arbeidsplassene vi må opprette vil helt riktig, være klimajobber i fornybar energi. Kompetansen vi har opparbeidet oss på offshore teknologi og forståelse for vær og vind, vil være viktige grunnsteiner for å bygge ut havvind. Likevel vil det være mange helt sentrale klimajobber som kanskje ikke er like innlysende. Det å bygge jernbane og å kjøre flere bussavganger er også klimajobber. Det å etterisolere eller bygge nye «aktivhus» som produserer sin egen energi er definitivt også klimajobber. En klimajobb er en jobb som kutter klimagassutslipp. Samtidig er det viktig at vi kutter klimagassutslipp uten å ødelegge livsgrunnlaget. Derfor må vi satse på løsninger og arbeidsplasser som også ivaretar hensynet til naturen.

Hva er forskjellen på en klimajobb og en grønn arbeidsplass?

En klimajobb er en jobb som kutter klimagassutslipp, eksempelvis gjennom å bygge og drifte fornybar energi, togsett eller aktivhus som produserer energien sin selv. En grønn arbeidsplass er en arbeidsplass som har blitt gjort miljøvennlig eller som utgjør noe positivt for miljøet på en annen måte. Et kontor som har gjort store grep med eksempelvis etterisolering, kildesortering, gratis månedskort på kollektivtrafikk for ansatte, eller en jobb i for eksempel renovasjonsetaten er en grønn arbeidsplass.

Hvem har ansvaret for å skape disse nye klimajobbene?

Hovedansvaret må ligge hos politikerne og i staten. Fremtidens arbeidsplasser vil alltid være et spørsmål om hvor det investeres. I 2013 investerte det norske næringslivet ca. 200 milliarder i olje og gass mens bare 20 milliarder i annen industri. Det er en absurd skjevfordeling.  Man kan vri en slik skjevfordeling noe ved hjelp av ulike former for reguleringer, endring av skatter og avgifter, ulike støtteordninger osv. En slik endring av politikken må nødvendigvis vedtas i Stortinget og fremmes av regjeringen. Men omstillingen som må til er så omfattende at staten også må engasjere seg direkte. Det finnes allerede statlige aktører som Gasnova og Statkraft som har fått et mandat fra samfunnet om å bidra til omstilling. Men det trengs veldig mye mer. Disse og helt nye målrettede offentlige aktører må få langt større investeringsmidler enn i dag.

Trenger vi flere statlige aktører?

Spørsmålet om hvor mange og hva slags aktører som skal etableres for å løse utfordringene vi står overfor må diskutere underveis. Det er imidlertid ingen ting som tilsier at ikke slike organisasjoner skal kunne mestre utfordringene. Etableringen av det statlige oljeselskapet Statoil er et godt eksempel på hvordan det er mulig å mestre store utfordringer når målet er tydelig. Statoils organisasjon bestod i oppbyggingsfasen av medarbeidere som med entusiasme og stolthet brente for sitt arbeid. Med statens eierkontroll i Statoil kan politikerne når som helst legge om Statoils retning, slik at vi kan bruke Statoils profesjonelle organisasjon og medarbeidernes kompetanse i en slik omlegging. Fordelen med en helt ny stor statlig aktør som bygges opp helt fra grunnen er at den kan dedikere seg fullstendig for å sikre at vi får en utbygging av f.eks. vindmøller til havs i Norge. Det finnes nok miljøbevisste ingeniører og andre faggrupper som vil kaste seg inn i en slik utfordring med både entusiasme og kompetanse.

Vil ikke Norge oppnå alle klimamål kun ved å utnytte vannkraften bedre kombinert med mer systematiske tiltak for å redusere utslipp?

Alle tiltak for å redusere utslipp må inngå i den omstillingen av det norske samfunnet som kreves. Derfor er alle tiltak som alt fra overgang fra bensin og dieseldrevende biler til elbiler, isolasjon av store og små bygg og andre tiltak for å redusere utslipp knyttet til oppvarming, resirkulering osv, viktige. Vårt utgangspunkt er imidlertid at vi har et ansvar for den globale omstillingen som må til. Vi har et moralsk ansvar fordi vi har tjent oss rike på salg av olje som til nå ikke har blitt regnet med i det norske karbonregnskapet når den blir brent i utlandet. For de samme oljepengene importerer vi konsumvarer fra Kina og andre steder, som heller ikke er blitt regnet som vårt ansvar. Vi kan i dag med sikkerhet slå fast at hvis verden skal unngå en oppvarming på over 2 grader og dermed risikere en ytterligere ukontrollert oppvarming trengs det en satsing på energieffektivisering og omlegging til fornybar energi. Siden vi vet at oljereservene vil ta slutt også uavhengig av klimautfordringene trenger vi dessuten næringer som kan gi nødvendige arbeidsplasser i fremtiden.

Hvem skal finansiere klimajobbene?

Alle vil direkte og indirekte måtte være med på å finansiere en nødvendig omstilling. Hvilken vekt man skal legge på private aktører kontra offentlige aktører vil det være ulike meninger om i vår allianse. Vi vet at skatter som priser forbruk og produksjon av fossile brennstoffer ut fra hvilke negative effekter forurensingen har på klimaet vil kunne gi oss investeringsmidlene vi trenger. Utfordringen knyttet til et slikt prosjekt ligger i vi er den del av en verdensøkonomi der alle konkurrerer mot alle. Det gjør det vanskeligere for hver enkelt nasjon og hvert enkelt foretak å ta de nødvendige skritt. Det bidrar dessuten til at alle land finner vikarierende unnskyldninger for hvorfor de ikke kan støtte en global klima avtale. I Europa har en rekke land slitt økonomisk etter finanskrisen. Det har fått land til å gå bort fra ambisiøse klimamål.  Men det finnes nok eksempler på hvordan samfunn er i stand til å ta de nødvendige omstillinger bare utfordringene er store nok. Dette selv i situasjoner hvor man i utgangspunktet har store problemer. Den enorme og raske oppbyggingen av krigsmateriell som fant sted i land som USA, Storbritannia og Sovjet for å slå tilbake Hitler startet i en situasjon preget av økonomisk krise. Resultatet var en umiddelbar eliminering av arbeidsløsheten. I etterkant av finanskrisen hadde ikke de store statene problemer med å skaffe de enorme midlene som måtte til for å redde bankene. En god klimapolitikk vil kunne løse økonomiske problemer, selv for land som sliter.

I Norge er vi imidlertid den unike situasjon at vi har mer enn nok penger på oljefondet til å spe på med investeringer der for avgifter og skatter ikke sikrer tilstrekkelige midler. Oljefondet ble opprettet for å unngå at inntekter fra oljevirksomheten ikke kun skulle gå til kortsiktig forbruk samtidig som det førte til en overoppheting av økonomien. Ideen er at det skal begrenses til investeringer for fremtiden. Hva er ikke viktigere investeringer for fremtiden enn å sørge for at vi skaper et bærekraftig samfunn?

Har vi virkelig råd til å bremse norsk oljeutvinning?

Det har vi. Det finnes knapt noe annet land i verden som har bedre forutsetninger for å gjøre det. I 2013 kunne Norge teoretisk ha redusert oljeproduksjonen til 0, og like vel fortsatt sette penger inn på oljefondet basert på salg av gass. Vi må huske at når vi i det hele tatt har et gigantisk oljefond, skyldes det at vi fra 1990-tallet skrudde tempoet i oljeinvesteringer og utvinning så høyt i været at norsk økonomi ikke var i stand til å ta inkorporere inntektene uten at økonomien gikk helt over styr som følge av overoppheting.  Hvor store verdier som kan settes inn på oljefondet vil naturligvis avhenge av utviklingen av prisene for olje og gass. Vi sier dessuten ikke at oljeproduksjonen skal reduseres til 0.  Det avgjørende i første omgang er at Norge tydelig markerer at vi er villige til ta ensidig ansvar for det regnestykke ingen karbonproduserende nasjoner kan komme utenom: Hvis vi skal løse klimakrisen må allerede påviste reserver av kull og olje bli liggende i undergrunnen til klimakrisen er løst. Dette betyr samtidig at det og åpne nye sårbare områder for leting, sånn at påviste reserver blir enda større, er direkte umoralsk.

Hvis oljefondet skal finansiere omstilling, må vi ikke da sørge for å opprettholde oljeproduksjonen for å unngå at det går tomt?

Når det gjelder oljefondet er det en mulighet at det fortsatt kan øke, selv med de tiltakene vi foreslår. Mange føler seg nok trygge jo mer penger man har i banken. Selv om oljefondet på mange måter er et produkt av at vi i Norge har bidratt uforholdsvis mye til CO2-mengdene i atmosfæren, kan det være med på å finansiere den omstillingen vi trenger. Ideen om å spare til fremtidens generasjoner høres fin ut. Men ingen økonomi og ikke noe samfunn har godt av å leve av rente alene. En ting er at historien viser at økonomier som ikke er basert på kontinuerlig verdiskapning, men rikdom basert på arv (det spanske gull) har en tendens til å forfalle (oil curse). Hvis oljefondet derimot bare skulle fortsette å vokse, vil store deler av nordmenns inntekter ikke skyldes eget arbeid men at vi alle er rike arvinger.  Inntektene vi innkasserer vil basert på arbeid utført av mennesker i andre land med et annet statsborgerskap enn vårt. Det er vanskelig å forestille seg at vi i en verden hvor vi alle blir stadig mer avhengig av hverandre ikke på et eller annet vis vil ble straffet for det. Den beste måten vi kan sikre oss for fremtiden er å utvikle en økonomi som på bærekraftig vis klarer å opprettholde et velferdssamfunn med full sysselsetning.

Vil ikke mange i oljebransjen miste jobbene sine om kampanjens krav går igjennom?

Norsk oljevirksomhet risikerer omfattende arbeidsløshet uavhengig av våre forslag til tiltak. I de siste månedene har flere oljeleverandørselskap varslet oppsigelser og permitteringer. Det skyldes en massiv overinvestering de siste årene. Anslaget for investeringene for 2014 var i sommer satt til 231,7 milliarder. Anslagene for neste år ble beregnet til 182,4 milliarder. Hvis det er riktig vil det bety at mange må finne seg annet arbeid. Investeringene vil likevel være langt høyere enn de var bare for tre år siden. Hvis  vi allerede den gangen hadde innført en gradvis nedtrapping av oljeinvesteringer kombinert med en tilsvarende opptrapping av klimainvesteringer ville vi ikke vært i den situasjonen vi er i nå. Den lettvinte løsningen for regjeringen i 2014 og 2015 vil være å legge forutsetningene til rette for en ny runde vekst i oljevirksomheten gjennom skatteletter, åpning av nye områder etc. Det vil imidlertid være vekst på lånt tid. Regjeringen må nå tvert i mot bruke det rommet som nå skapes som følge av at investeringene faller av seg selv, uten vår medvirkning, til en massiv ny satsing på alternative jobber. Oljesektoren er full av kompetanse som har de beste forutsetninger til å klare den omstillingen vi nå trenger. Vårt mål er et investeringsnivå i oljesektoren som er enda lavere enn 180 milliarder årlig. Men i motsetning til den krisepregede nedgangen vi ser nå vil det være en reduksjon som kombineres med en tilsvarende opptrapping av alternative investeringer. Vårt alternativ skaper både sikrere arbeidsplasser og mer bærekraftige arbeidsplasser.

Har reduksjon av utvinning og leting på norsk sokkel over hodet noen innvirkning på klimaet?

Forsøkene på å frasi Norge et ansvar for klimautfordringene er like gammel som kunnskapen om at klimaet kan vare en utfordring for jordkloden. Ja, det er et faktum at vi kun er 5 millioner mennesker av samlet  7 milliarder (0,074 prosent) befolkning på planeten bare kan utgjøre en liten del av løsningen. Forbruket vårt målt per hode er imidlertid blant de høyeste i verden, til tross for at vi altså har så stor tilgang til ren vannkraft. Hvis vi begrenser oss til å regne utslipp per hode som foregår har i Norge utgjør våre utslipp 0,3 prosent. Det tilsvarer 4 ganger gjennomsnittet i verden. Vi har i de siste årene imidlertid stått for hele 2 prosent av verdens produksjon av olje og 3,4 prosent av produksjonen av gass. Vis vi tar på oss bare en del av ansvaret for utslippene knyttet til forbrenningen av denne olje og gassen i utlandet er befinner vi oss på den absolutte verdenstoppen når det gjelder utslipp. Regnestykket blir ikke bedre hvis vi også inkluderer utslipp som følge av produksjon i utlandet de mange konsumvarene vi importerer. Når det gjelder utslipp per hode basert på forbrenning av karbon er våre tiltak like mye verd som alle andre tiltak rund om i verden. I den grad våre tiltak skal monne her er det ved å bruke den unike muligheten vi har for å foreta en omstilling, og dermed stå fram som et eksempel for andre. I tillegg har vi en unik mulighet til og situasjon som gjør at vi kan investere i, og utvikle nye, fornybare og energieffektiviserende løsninger, som igjen kan benyttes i resten av verden. Siden verden i dag er i en situasjon der allerede påviste karbonreserver må forbli i undergrunnen vil vi stå frem som et enda viktigere eksempel hvis vi bevisst stopper åpning av nye potensielle områder og i stedet bestemmer oss for å la rever bli i undergrunnen.

Men vil ikke det faktum at vi lar olje og gass ligge i undergrunnen bare føre til at andre produserer mer?

Hvis man aksepterer et slikt forenklet markedsargument er det absolutt ingen ting vi gjør på egen hånd som nytter. Tenk deg at du gjør det du kan for å redusere ditt bensinforbruk, for eksempel ved å sykle til jobben. I henhold til forenklede markedsteorier vil da den samlede etterspørselen falle, noe som igjen vil føre til at prisene faller, når prisene faller vil så etterspørselen øke; altså et eller annet sted i verden vil en sulten konsument spise opp dine innsparinger. Vi forutsetter en helt annen verden, hvor mennesker i alle land i økende grad tar sitt ansvar for klimautfordringene. Det må gjelde konsum så vel som produksjon. Uten produksjon ingen konsumpsjon. Uten konsum ingen produksjon. Vi må gripe tak i begge deler. Med 2 prosent av verdens oljeproduksjon er en reduksjon av utvinningstempoet det område hvor lille Norge kan oppnå mest. Høsten 2014 har oljeprisen sunket til under 90 dollar fatet. Det er mye sammenlignet for prisene bare for ti år siden. Men det er så lite at mange i bransjen roper om krise. Hva er så svaret på krisen?  Jo, mange håper OPEC-landene skal redusere produksjonen for på den måten å presse prisene opp. Sannheten er at Norge kan være en aktiv bidragsyter til en slik prisvekst ved å være med på en koordinert produksjonsreduksjon. Det vil i så fall være en handling som på en og samme tid både kan bidra til å øke inntektene og bidra til klimaet. Høye oljepriser fører til mindre forbruk og større lønnsomhet for alternativ bærekraftig energi.

Vil ikke høyere oljepriser bare føre til økte investeringer i spesielt skitten fossil energi som kull og oljesand?

Nei, det er ingen automatikk i hva slags energiform det investeres i når tilgangen på en annen blir redusert. Men her som når vi reduserer konsum og egen produksjon forutsetter vi at det finnes tilsvarende mobiliseringer nedenfra i andre land som presser på for bærekraftige alternativer. I den internasjonale miljøbevegelsen pågår det nå en kampanje hvor det å endre investeringsstrømmene (divest/disinvest) fossilt til bærekraftig er målet. Både med statens eierkontroll i Statoil og det gigantiske oljefondet (5500 milliarder!!) har den norske staten betydelig kontroll over hvor investeringsstrømmene i verden går. Samtidig, det faktum at en stadig større andel av verdens resterende forekomster er enten kull, oljesand og andre former for fossile brennstoffer som forurenser mye i forhold til hvor mye energi som gis er et uttrykk for at det er stadig mindre igjen av relativt lett tilgjengelig  såkalt konvensjonell olje og gass. Fossile brennstoffer som forurenser mer ar også en tendens til å koste mer. Det betyr at avstanden til kostnadsnivået til bærekraftige løsninger blir mindre. Dermed vil også kostandene eller  de kortsiktige økonomiske ”tapene” ved en omstilling være mindre.

Hvorfor må olje bli liggende i bakken?

Den 9. mai 2013 målte for første gang målestasjonen på Hawaii, som setter en slags standard for målestasjoner verden over, mer enn 400 partikler per million (ppm). Ifølge klimaforskere må man mange millioner år tilbake for å finne et tilsvarende høyt nivå. Den gangen var havnivået 10 til 20 meter høyere enn i dag. Alle målestasjoner viser det som har vært hovedtrenden lenge – en øking i ppm-nivået på rundt 2 for hvert år. Vi nærmer oss med stormskritt 450 ppm, som er satt som en slags absolutt topp for å forhindre en selvforsterkende eskalerende oppvarming (togradersmålet). Basert på hva man visste ble det allerede rundt år 2000 utformet et budsjett for hvor mye vi kunne slippe ut frem til 2050 får vi nådde et slikt farenivå. I de først 14 årene har vi sluppet ut mer en 40 prosent av det budsjettet. Det betyr at vi har mindre enn 60 prosent som kan forbrukes de neste 36 årene. Problemet er bare at utslippene per år går opp, ikke ned. Det må altså en drastisk endring til. Det internasjonale energibyrået IEA la i 2012 frem en rapport som viste at hvis vi skulle nå togradersmålet så kan ikke mer enn en tredjedel av verdens allerede påviste reserver av karbon forbrennes innen 2050. Andre mener vi ikke kan slippe ut mer en 20 prosent av påviste reserver. Forskjellen på de ulike budsjettene er hvor stor sikkerhetsmargin man opererer med. Felles for alle beregninger er at hvis vi skal nå målene må både store mengder kull, olje og gass bli liggende i undergrunnen. Vi i Norge må innstille oss på at det også gjelder deler av våre ressurser, særlig sett i en historisk kontekst, hvor vi har tjent oss rike på å utvinne nettopp de ressursene som nå skaper globale problemer.

Men er det ikke egentlig kull som er problemet, ikke olje?

Mange, spesielt i land som produserer mye olje eller gass, forsøker å si  at det er kull som er det store problemet, ikke oljen. En beregning fra NVE viser at utslippene for gass er 201 gram/kWh, olje 269 gram/kWh og den formen for kull det er mest av forurenser 378 gram/kWh. Det betyr at olje forurenser ca 25 prosent mer en gass og kull forurenser ca. 40 prosent mer enn olje. Problemet er at forbrenning av alle disse karbonformene bidrar til problemet. Jo, hvis vi hadde startet i 1990 og det hadde vært nok naturgass til å gi hele verdens befolkning energi og vi teoretisk fikk stoppet all forbrenning av kull ville problemene knyttet til global oppvarming kanskje kunne forskyves til neste århundre. Hvis man tar for seg CO2 partiklene i atmosfæren vil en relativt stor andel av disse være forbrenning av olje fra den tiden lite energieffektive motorer i vesten gikk på billig bensin. I dag er den samlede forurensningen fra kull blitt større enn olje. Her er det imidlertid fysikken som bestemmer, ikke moralsk rettferdighet basert på hvem som forurenser en del, mye og mer. Jo mer kullforbruket øker i dag, jo kraftigere må kuttene bli både på forbrenning av kull, olje – og gass. Samtidig er det på oljefronten Norge kan utgjøre en forskjell.

Er det dumt hvis vi ender med å holde ”ren” norsk olje i bakken mens skitnere olje blir produsert?

Det er riktig at utslippene fra selve produksjonsprosessen av norsk olje og gass lenge har ligget noe lavere enn utslipp fra tilsvarende utvinning flere andre steder i verden.  Det er ikke lenger tilfellet. Argumentet om ”ren” norsk oljeproduksjon har gjentatte ganger blitt benyttet for å forsvare et høyt utvinningstempo. I 2009 regnet man ut at utslippene lå på i gjennomsnitt 8 kilo per produserte fat olje. Utslippene fra Midtøsten-regionen lå på mellom 12 og 13 kilo per produserte fat olje. Andre steder i verden lå utslippene enda høyere. Men 2010 ble det lagt frem tall som indikerte at Norge ikke lenger var best på utslipp, selv hvis man sammenlignet med Midtøsten som én enhet. Mens norsk oljeindustri slapp ut 8,7 kilo per produserte fat olje, var tallene fra olje i Midtøsten sunket til 6,9 kilo per fat. Industriens respons var at tallene fra Midtøsten er usikre. Det er de trolig. Det er nok også tallene for norsk sokkel. Det er like fullt ganske logisk at produksjon i Midtøsten forurenser mindre. Det kreves rett og slett mindre energi for å hente olje fra relativt grunne felt i ørkenområder enn fra felt langt til havs.

Men når argumentet om at Norge må produsere mest mulig fordi oljen er «ren» er grunnleggende galt, er ikke det avhengig av om utslippene fra produksjonsprosessen er litt større eller litt mindre enn utslippene i Midtøsten. Sammenlignet med utslippet fra forbrenningen av oljen, som altså ligger på ca. 400 kilo per produserte fat uavhengig av hvordan den er utvunnet, blir forskjellen mellom henholdsvis 6, 9 kilo, 8,7 kilo eller 13 kilo ganske marginale. De vil knapt synes på en grafisk figur. Jo, vi må støtte tiltak som bidrar til at forurensningen i utvinningsfasen blir redusert. Men, det er og blir forbrenningen av oljen, etter at vi har eksportert den som er det store problemet. Det er derfor deler av oljen må bli liggende i undergrunnen. Det gjelder for olje i Nordsjøen så vel som olje i Midtøsten og selvfølgelig oljesand.

Vil ikke redusert oljeproduksjon ramme de fattigste, som ikke får tilgang til en så viktig ressurs?

Nei. Denne myten har fått leve lenge, men i august konkluderte Statistisk Sentralbyrå (SSB) med at verdens fattige ville merke svært lite til bortfall av norsk olje og gass. Dette kommer av at Norges oljeeksport i veldig liten grad går til disse landene. Vår oljeproduksjon er 2 prosent av verdens totale, og gassproduksjonen er 3 prosent. Dette selger vi nesten utelukkende til vesten. Den eneste måten kutt i norsk oljeutvinning vil kunne påvirke «de fattigste» er gjennom en eventuell økning av oljeprisen. SSB anslår at et produksjonskutt på 10% vil kunne øke oljeprisen globalt med 0,2%.

http://www.aftenbladet.no/energi/olje/Verdens-fattige-trenger-ikke-norsk-olje-og-gass-3235693.html